HISTORIEN OM ET SIVILISERT PERSERHJEM SOM BLE INVADERT AV EN GERILJASOLDAT FRA NORD
Historien begynner med at ”mor og far” var på utstilling og ble forelsket i noen store flotte katter som viste
seg å være av rasen Maine Coon. Vi tok kontakt med Benthe Prytz på Andenes og bestilte oss en hannkatt som vi
ville ha til utstilling og kos.
I september ringte Benthe og sa at hun hadde en fin liten rødtabby til oss. Vi gledet oss helt sinnsykt til
krabaten skulle komme. Ventetiden ble ekstra lang fordi vi skulle reise bort i jula og kunne ikke ta imot han
før i januar.
Januar kom og reiseruten og dato ble bestemt. Han (Arctic Coon`s Quebeck) skulle sendes fra Tromsø til Oslo,
der skulle han bytte fly til Stavanger hvor Reidun skulle hente han, kjøre til hurtigbåtterminalen, sette han på
båten til Sauda hvor vi skulle ta imot han.
Vi var fryktelig bekymret for hvordan denne lille katten skulle ta denne lange turen, men Benthe sa at disse
kattene har gode nerver og ikke lar seg påvirke noe særlig av reiser, så det kom til å gå bra.
Dagen kom, Benthe kjørte til flyplassen med pus, flyreisen til Oslo gikk fint, videre transport til Stavanger
gikk fint og Reidun ringte og sa at hun hadde fått katten og at hun var på vei til båtterminalen hvor hun skulle
sende han videre. Vi satt nesten oppå telefonen og ventet på at Reidun skulle ringe om at alt var OK med
båtfrakten. Det er ofte vanskelig å få mannskapet på hurtigbåtene til å forstå at dyr ikke kan sitte ute på dekk
sammen med bagasjen. Reidun ringte, hun hadde truet mannskapet omtrent på livet. Hun hadde sagt: ”hvis dokker
sette katten ute, så komme Liv Bente te å myrda den første og beste av dokker, eller i alle fall laga et sånt
helvede at dokker aldri komme te å glømma de”.
Katten satt inne i salongen da han kom til Sauda.
Vi kjørte hjem med katten, satte buret på gulvet i stua, åpnet døra og tenkte at han fikk sitte der å se seg
litt om, så kom han nok kanskje ut om en stund. Det tok ca. 3 sekunder før frekkasen kom ut. Han spaserte rundt
i stua med halen til værs. Perserne satt med store runde øyne og lurte på denne typen som gikk rundt som om han
eide hele huset. Etter at han hadde sett seg rundt, snuste han på alle perserne og freste litt til hver av dem
for å være sikker på at de hadde forstått at her var det kommet et nytt medlem av familien og nå skulle det bli
andre boller.
Dagen etter skulle vi presentere Elvis (vår storpuddel) for soldaten fra nord. Elvis er veldig glad i katter så
han satte seg ned og, snudde hodet bort fra katten slik at den kunne få ta kontakt selv. Katten så på hunden i
noen sekunder og bøyde seg fram og snuste på han. Elvis satt helt i ro. Da tok katten labben og ” smørte” til
snuten på Elvis, reiste seg, snudde ræva til og gikk med et fornøyd uttrykk i fjeset. Hele holdningen han sa:
”bare pass deg din j… for jeg er f…ikke redd deg”. Tilbake satt Elvis med et spørrende uttrykk som sa: ”hvorfor
er han så sint på meg?”.
Dagene gikk med herpa blomster, duker som lå på golvet og sånne småting. Vi trøsta oss med at det kom til å gå
over når han ble større. Men perserne var skeptiske og de skulle få rett.
En dag jeg kom hjem fra arbeid, møtte den eldste perserfrøkna (Trine) meg i døra og klagde noe forferdelig. Hun
hadde vært sjef i huset før soldaten ankom og syntes vel at hun måtte gi beskjed nå når alt gikk over alle
grenser. Hun mjaua og klagde og ville ha meg med inn på stua. Jeg fulgte etter. Hun hoppa opp på spisestuebordet
mens hun fortsatte å klage og bære seg ” at det går an mor, se hva han har gjort , vi har altså ingenting med det
å gjøre….mjaaauuu”. På golvet lå soldaten i en haug med planter, røtter, jord og potteskår. Han hadde det helt
topp. Han drepte på planterester, mjauet og malte som en kvern, skitten og fæl. Trine var så indignert at det var
rett før hun besvimte. De andre perserne sto på golvet og bare glodde som om de ikke trodde sine egne øyne. Det
var jo bare en ting å gjøre, og det var å få katten bort fra sølet og starte opprydning av katastrofeområdet. Da
vi begynte å rydde opp blei soldaten så sint at han gikk rundt å banna og steika for at vi ødela ”lekesakene”
hans. Etter en stund bestemte vi oss for at han måtte ha et daglig navn. Hunden og soldaten var blitt gode venner så valget falt naturlig, - siden hunden heter Elvis, måtte navnet på katten bli Presley.
Vi trodde fremdeles at Presley skulle roe seg når han ble større, men tvert imot, han har utviklet ferdighetene sine. Han er nå blitt en frisør som er ansatt i vannverket. Det har seg sånn at hvis han får mulighet til det, så er han oppe i håret på oss og roter, tygger litt og ordner. Hvis han ikke har et menneskehode tilgjengelig, så friserer han litt på de andre kattene. Han fanger dem i bakholdsangrep i beste geriljastil, legger seg oppå dem og begynner å nappe pels. Det verste er at perserne ser ut til å like det. En annen spesialitet han har reindyrka, er at han vasser i vannskåla. Du leste riktig – han vasser i vannskåla. Katter av rasen Maine Coon liker å leke med vann og derfor har han ansatt seg selv i vannverket, overtatt ansvaret og eier vannskåla. Men jeg trodde ikke det var mulig å grise så fælt med ei vannskål. Han presterer å stå med alle fire beina i vannskåla å trø så vannet spruter. Hvis han ikke gjør det så står han og spruter alt vannet ut over golvet eller han ligger på siden av og klasker labben i vannet. Perserne får selvfølgelig åndenød og panikk. De holder jo på å tørste i hel for de kan ikke gå bort til vannskåla uten å bli våt på beina. De gir beskjed hvis det blir for ille slik at vi kan tørke opp så skikkelige ”folk ” får i seg vann.
Til tross for at han herjer og regjerer så er han en skikkelig sjarmør. Han har okkupert både hjemmet vårt og hjertene våre. Både perserne, Elvis og vi er veldig glade i han. Han hender han har litt ekstra tid innimellom, og den bruker han til å kose med Elvis og perserne eller å sitte i fanget hos oss.
The story about a civic Persian home which was invaded by a guerilla from the North.
The story begins like this: ”
”Mother & father ” was at a cat show and fell in love with some large cats called Maine Coons.
We contacted Benthe Prytz ( Arctic Coon`s) and asked her about the cats. In september she called us and said that
she had one nice little red bloched tabby boy for us. The period of waiting for him was awful, but in january he
was ready to leave home.
(N) Artic Coon`s Quebeck was sent by air from Tromsø to Stavanger via Oslo. In Stavanger my friend Reidun was
going to pick him up at the airport and send him by ship to Sauda where we live.
We were very anxious about how the little guy would react on such a long trip. Benthe told us that the Maine Coons
normally are very relaxed, so everything would be ok with the little one.
The flight from Tromsø to Oslo went ok, the flight from Oslo to Stavanger went ok , but then we got a telephone
call from Reidun. She told us that the crew on the ship would place the kitten on deck, together with the luggage
for nearly three hours, in January. She had told them that they could not do that and ordered them to let him
stay in the salon. She also told them that if they put him out on deck, I (LivBente) would probably kill one of
them or at least make so much trouble that they would never forget it.
The kitten was in the salon when he arrived Sauda.
When we arrived at our house, we placed the cage on the floor, opened the cage door and thought he needed to sit
and look around for a while. It took about 3 seconds before the whipster came out . He marched around the living
room like a soldier with his tail straight up. The persians stared at him with big round eyes and wondered who
this guy was and why he acted like he was the owner of the house. When he had checked the place, he turned to
the persians, he spat a little to every one of them to be sure that they understood they had got a new boss and
that there would be some changes.The following day we introduced the soldier from North to our King Poodle, Elvis. Elvis loves cats and he knows how to meet them. He sat down and turn his head away to avoid eye contact. He always let the cats decide how and when they want to have contact. The soldier looked at the dog for a few seconds, sniffed and then he scratched him on the nose, turned his ass to Elvis and went away with a satisfied expression on his face. His attitude said: Just p…. off , I`m not afraid of you. Elvis sat there with a strange expression on his face, it was like he was asking:” why is he angry at me”? The days went with damaged flowers, clothes on the floor and other trivialities. We took comfort in that everything would be better when he was growing older. The Persians were sceptical and they turned out to be right. One afternnon I came home from work. The eldest Persian babe (Trine) met me on the doorstep. She was complaining awfully. She had been the boss before the soldier came and took over. Now she felt responsible for telling me when everything went over the edge. She followed me into the living-room while she all the time meowed. She jumped upon the table and she told me:”is it possible, look mother, look what he has done. We have nothing to do with all this, it is him…..” The soldier was lying on the floor, in the middle of a lot of plants, soil, roots and potsherd, He had a wonderful time. He killed plants, meowed, purred and was so dirty that it was difficult to know his coat colour. Trine was so indignent that she nearly fainted. The other Persians were just gazing like they did not believe their own eyes. When I started to clean up the mess, the soldier started to swear. He did not like that I took away his toys.
After some time, we decided that he had to have a (daily) name. The soldier and the dog had become good friends, so it was easy – since the dog`s name was Elvis, we named the cat Presley.
Still we thought that Presley would calm down when he grew older, but the opposite happened. He has developed his skills. Now he work as a hairdresser and he is also permanently employed in the waterwork. If he doesn`t have the opportunity to fix our hair, he catch the other cats in ambush in best guerilla style. He is tugging their coat. The Persians seem to enjoy it. He loves water and he is playing a lot with the water cup. Sometimes he is wading – yes he has all four feet in the water cup. The Persians don`t like all this water mess. If it is too much they use to give us a hint that it is time to clean up so that normal “people” can have a drink.
In spite of all his crazy ideas, he is enormously charming. Sometimes he takes a break, and then he cuddle up with the other cats, Elvis and us. He has occupied our hearts and our home and we all love him very much.